Turistsjef Lars P. Villand, Raggsteindalen, Hallingdal, er død, 88 år gammel
Turistsjef Lars P. Villand, Raggsteindalen, Hallingdal, er død, 88 år gammel |
Det kan vel være snart tyve år siden nå, jeg kom sent en påskeaftens eftermiddag til Raggsteindalen, med hundespann fra Finse. Var med i påskens fjellsikringsopplegg, skulle tidlig neste morgen videre med bikkjene.
På Raggsteindalen var stuvende fullt, knapt et trinn i en trapp var ledig. Ventelig ville det bli snaut med nattehvil. Verten sa da: Har du langt å kjøre imorgen, skulle du jo ha en seng. Vil du, kan du få låne setra vår borti her. Og har bikkjene dine fått mat? Du får høre på kjøkkenet når middagen er omme, jeg skal be dem gjøre istand noe.
Den påskekvelden fikk tre fornøyde grønlandshunder Strandevann-ørret og reinstek til middag, multer til dessert, og setra var utmerket, den!
Dette var mitt første møte med Lars Villand. Siden var en vinter ikke en skikkelig vinter uten at løypa strøk forbi den lave, lune turisthytta der bakom Hallingskarvet. Lars og hans kone Liv sto for en gjestfrihet som tinte selv den mest forblåste — enten man kom fra Flakavann i hujende vestakuling eller hadde hatt været midt imot over Flyane fra Iungsdalen.
Alltid den gode hjertebank av forventning når de siste dobbelttakene skjøv en inn på tunet med de tjærebrune veggene.
Mange år senere traff det seg slik at min vei gikk om Raggsteindalen da Lars Villand fylte åtti år. Med på festen ble alle som kom i hus. Jeg husker hans tale, der han i sin sorte bunad og med sin snehvite bestefarsmanke takket for gode ord fra mange venner. Den gamle mannen sto og rullet opp for oss en svunnen tid, en barndom da seterveien til Raggsteindalen nok var lang, men somrene likevel forundelig lyse midt i strevet.
Han talte lenge — til et åndeløst publikum: Med ett forstod vi hva som er hjørnestenen i den særegne atmosfære som preger de beste av fjellstuene våre: Vertskapets egen kjærlighet til et sted som har lange linjer tilbake i deres eget og slektens liv.
Dermed fortalte Lars ikke bare om seg selv den kvelden, men om en hel generasjon av fjellfolk: Den som fikk oppleve og prege hele utviklingen fra en tid da enkle seterkvarter var turistenes tilbud, frem til de store anlegg med varmt og kaldt vann på alle rom! Og som tok med seg det beste av den gamle gjestfrihet inn i den nye tid.
I 20-årene bygget Lars en liten turisthytte i Raggsteindalen, den brant efter noen år, og i årene siden reiste han og hans kone opp det stedet som senere har fått en så spesiell klang i fjellvandrernes ører.
Da alderen gjorde seg gjeldende, overlot han driften av hytta til datteren Sissel. Men helt til nokså nylig var han likevel på plass. Alle som kom til gårds ble hilst med håndtrykket til Lars, enhver var liksom spesielt velkommen! For noen år siden ble han syk, kom ikke til fjells mer. Det var vondt for ham og hans, men også for oss farende folk som var blitt glade i ham.
Mandag døde han, 88 år gammel.
Når jeg om noen uker igjen reker nordover fra Finse, legger jeg veien oppom setra før jeg stiller skiene mot stabburet på tunet. Jeg vil tenke på hundene som fikk tre retters middag, og smile. Så vil jeg gå i hus, og merke at i veggene på Raggsteindalen står ennå den lunhet han skapte. Og så vil jeg kjenne gleden ved at jeg kjente ham.
Knut A. Nilsen.