Frå Dagbladet ?/7 1963.

240 ætlinger på festlig stevne i Raggsteindalen

Blank-Ola gjør nytt hallingkast under «Skarvet»

Villandene fra Hol og Hjermennene fra Lærdal holder fine tradisjoner ved like

RAGGSTEINDALEN i juli.

Det er den gamle historien om den grumme fader og de to selvstendige unge. I dette tilfellet gjelder det Mette Hjermann fra Lærdal i Sogn og Elling Villand fra Hol i Hallingdal. De traff hverandre på fest, og den spretne hallingen danset slik med den 18 år gamle jenta at hun sukket etter dansen: Gud gje du var min!

«Blank»-Ola Villand gjør hallingkast på bordet etter å ha slått skriveren ned og gjort opp for seg kontant og på stedet.

Hun ble hans trass i at faren til Mette satte seg imot. Jenta rømte over fjellet fra Lærdal med karen sin og med brødrene sine hakk i hæl. Elling var imidlertid væpnet så de vågde seg ikke på han. De snudde da de kom til bygds i Hallingdal og så hvor frieren var fra. Fornøyd med det de hadde sett, bar de bud hjem. Det ble fred mellom de to slektene. De unge ble gift på høvelig vis, levde godt sammen og ble opphavet til ei veldig slekt med utgangspunkt i Hovet i Hol. Dette skjedde engang på 1700-tallet.

Over 240 ætlinger både fra øst og vest om fjellene, fra fjernt og nær i landet og fra andre sida av Atlanterhavet feiret sitt opphav med en to-døgns fantastisk fest som det ble satt sluttpunkt for siste søndag i Raggsteindalen Turisthytte nord for Hallingskarvet.

Kvinner i hallingdalsbunad, Borghild Nestegård Nåss, Oliva Dalen og Anne Straume.

Vestlendingene var i overvekt som rimelig kan være. Jenta var jo vestfra. Det ble slått ettertrykkelig fast på slektstevnet både i vitenskapelig avhandling og i muntlig overlevering at resultatet av blodblandingen stort sett er blitt godt. Fremragende folk har ætta hatt og har det fremdeles, men villskudd var det som har gitt den ytterligere farge.

VILLANDSLEKTA HADDE BARSKE KARER

Det var dr. philos. Lars Reiton som gjorde greie for mannssiden av ætta. Han fortalte at likesom de islandske ættesagaene favner over flere slektsledd er det på samme vis med de muntlige overleveringene om Villandslekta. Den strekker seg over fire slektledd. De eldste historiene handler om hendinger som fant sted om lag 1680 da Blank-Ola slo ned sorenskriveren, men gjorde kontant opp for seg på stedet.

Blank-Ola viser kjempekreftene sine.

Historiene ellers også forteller at det var hardt stoff i Villandene, og noen vil si at det var for hardt brutalt og til dels rått stoff i dem. Men studerer man historiene nærmere finner man snart at det skal mer til enn det for å bli verdig til å bli tatt opp av folkeminnet for et lengre tidsrom, og her dreier det seg om tre hundre år. Brutaliteten og hensynsløsheten alene gir ikke langt liv. Det viser seg at den fysiske makten må kombineres med visse psykiske egenskaper, intelligens og dyktighet på andre områder og til det en viss økonomisk styrke som gir anledning til å spille friere enn folk flest. Det flotte og overlegne er en viktig faktor, sa dr. Reinton, og det hadde Villandslekta hatt, la han til.

Stor Ola og Vetle-Ola i gemyttelig prat under slekt-møtet.

Villandene må dømmes ut fra sin tid og sine forutsetninger. De hadde sine avgrensninger, de levde i et lite samfunn selv om de som handelsmenn for vidt omkring, men i dette samfunnet hadde de dimensjoner som raket opp over det vanlige. De gjorde et voldsomt inntrykk på sin samtid. Det ser man av rettsprotokollene der de satte dypere merker i folkeminnet enn noen annen ætt i Hallingdal og videre omkring. De var blant de rikeste i dalen også.

Ola O. Slåtta hører også slekta til. Han er 84 år og han har aldri vært syk — bortsett fra vondt i halsen en gang og en verkefinger.

Sigurd S. Reinton som også er historiegransker og bygdebokforfatter, behandlet Mette og Elling — og livet rundt dem på en meget fengslende måte.

SPRUDLENDE LENSMANN FRA LÆRDAL

Men førsteprisen blant fortellerne tok lensmann Per Severin Hjermann fra Lærdal. Det var fortellerkunst av første klasse båret oppe av de solideste kunnskaper og en dypt ekte fortellerglede som fullstendig fortryllet den store forsamlingen på tunet.

Lengst til venstre lensmann P. S. Hjermann fra Lærdal, Einar Reinton fra Hol spiller langeleik.

Hjermannslekta kom fra Danmark med to embetsmenn som slo seg ned Bergen, men de endte som bønder etter hvert. Akkurat som blant Villandene var det mye bra folk i denne slekta. Noen av dem ble styrtrike, og en av dem finner man på Eidsvoll i 1814.

Villand-Hjermann-ætta har grenet seg ut rundt om i innlandet og utlandet, mange i Amerika. Man kan nevne navn som matematikergeniet Nils Henrik Abel, Ole Bull, Gerhard Munthe, Johan Ludvig Holberg, Gunnar Heiberg, Welhaven, mangemillionæreren Jepsen og statsminister Johan Ludvig Mowinkel.

Mettes etterkommere samlet foran det nye stabburet på Raggsteindalen turisthytte.

Historien forteller om ville harde folk i drikk og slagsmål med drap innimellom og. De forteller imidlertid også om dyktige folk som satte merker etter seg. Som tida skred fram og levemåten endret seg fikk den mildere drag etterhvert og denne ætta som folket ellers. De sterke røttene tilbake gav næring til mange gaverike og flinke folk som ble med og formet det samfundet vi lever i.

Blank-Olas signet som fortsatt finnes i slekta.

FELESPILL OG LANGELEIK, SPRINGDANS OG HALLING Hele stevnet var en sprakende fargeprakt av fine bunader mange steds i fra. En fin prolog hadde Ambjørg Sælthun laget. Kristian Øvrevollseie, Olav Vestenfor og Nils Gjeldokk spilte hardingfele, mens Einar Reinton trakterte langeleiken med all den ære. Det var allsang og dans. Det var skuespill der Blank-Ola barske møte med skriveren ble gjenfortalt. Traktemang av bygdekost var det så det forslo og sterkt hjemmebrygget øl satte hyggelig spiss på det hele ved søndagsmiddagen. Et festlig og fint stevne som aldri går i glemmeboka, et nydelig forsøk på å bevare en egenart i vår fortvilte forflatende tid.