Frå Den Norske Turistforenings 59. Årbok 1927.


Follarskaret - Raggsteindalen - Kirkedøren

av Agnes Pehrson

I. Follarskaret

Der fins vel neppe mer eiendommelig fjell enn Hallingskarvet, denne mektige fjellmur, der omtrent ubrutt strekker sig fra Geilo til bort imot Hallingskeid, begrenset av Budalen i øst og Såtadalen i vest. Kun to steder er der passasje over denne lange rygg: gjennem Follarskaret og Kirkedøren, disse høist forskjellige, men begge ville og imponerende revner i muren.

Begge ruter er vel verdt å gå, og nu da man har fått den nye, prektige hytte i Raggsteindalen, er det mulig også for ganske almindelige rangleturister å kunne gi sig ikast med dem. Før da der ikke var sikkert losji å få nordom «Skarvet», blev dagsmarsjene for lange og anstrengende for de fleste.

bilete

Raggsteindalen og hytten. Fot. Agnes Pehrson.

Med denne nye hytte er der også åpnet lett adgang til et fjellterreng som det er umaken verdt å trenge inn i. For nordsiden av «Skarvet» har partier så ville, med botner og stup, med styrtende breer og islagte vann, at man skal lete efter maken. Og innimellem treffer man smilende seterdaler som Raggsteindalen med det bløteste gresslende og en rikdom av fjellets vidunderlige flora. Eller man støter på botner som Urvass- og Vierbotn, der fra bunnen til langt opover de bratte fjellsider er en ren symfoni i grønt. Og går man så lenger nord, kan man mellem Strandefjorden og Iungsdalen komme inn i en av de mest øde og ville steinørkner i vårt land. En sommer kom to av oss litt ut av «veien» da vi en muggen dag med sneilinger og ruskevær gikk fra Sveingardsbotn til Iungsdalen. Vi traff da et temmelig vrient terreng med et kaos av rygger og egger og kammer, med mer eller mindre ufremkommelige skar imellem — stein og stein og stein i det uendelige. Vi kom oss dog frem til Vålåvannene, og traff den opvardete vei som vi skulde. Begge var vi enige om at det var en av de interessanteste dager vi hadde i fjellet den sommer. — Man vil forstå at der nord om «Skarvet» er variasjoner i terrenget som byr noget for alle, og Raggsteindalen er det beste utgangspunkt for disse turer. — Vil man nu gjennem Follarskaret, er det lettest å ta turen sydfra. Man begynner da ved Haugastøl på tydelig tråkk. Nu er ruten ypperlig vardet, så man selv i styggvær ikke kan ta feil av veien. I godvær trenges det egentlig ikke, her som de fleste andre ruter, nogen varding, Follarskarnuten er merke godt nok. Lendet er fint, og det kan være omtrent det samme enten man tar øst eller vest om alle haugene, nord eller syd om de mange småvann. Man kommer frem overalt: Follarskaret med nuten er de uryggelig faste punkter man sikter efter.

Stigningen op i skaret sydfra er ikke synderlig bratt; en liten sti i sikk-sakk med gode varder følges, og snart er man oppe. Herfra er det glimrende utsikt, selv om det ikke er rundskue som fra St. Pål. Men den virker mer eiendommelig med Hallingskarvets mur kloss i ryggen, Follarskarnuten ende op og Hellevassbreen hengende ut over kammen. Nu var vi særlig heldige med belysningen, idet solen brøt gjennem et skydekke, og lot enkelte fjell i blålig skygge, mens den kjærtegnet de skinnende breer lengst syd mot Røldalskanten: Solfonn, Storefonn, Breifonn — og hvad de alle heter.

bilete

Lordehytten i Follarskaret. Fot. Agnes Pehrson.

Selve skaret er ganske kort. Man treffer først et lite, islagt vann. Breen fra Follarskarnuten stuper ende ned i vannet. Det skal gå an å komme op på nuten herfra, men den sommer vi gikk her, var det visstnok umulig, breen var mest blå is. Om nogen minutter står man ved stupet nordover. Det første inntrykk er overveldende. En tenker uvilkårlig: Her er det umulig å komme ned! men fatter mot når en ser «Lordehytten» og husker på at dette har været den eneste adkomst hit for en som var her sommer efter sommer; da må vel også vi kunne binde an med stupet. For oss falt det lettest å ta bortunder fjellet til venstre, og så krysse breen ned hånd i hånd. Nu skal det også her være godt vardet, og videre frem på østsiden av første vann, så over elven, og så ser man turisthytten nede i dalen. Vardingen var ikke nådd så langt som op i skaret da vi gikk her; den følger forresten den gamle rute fra major Qvales kart. Veien var lett å finne, men gjorde en kjennelig krok ned mot Strandevatnet, og så fikk vi i tilgift to elver å vade. Nu er der kommet både bro og klopp over Raggdøla, som jo er den slemmeste.

bilete

Raggsteindalhytten og Strandevatnet. Fot. J. Tandberg.

Så var vi da kommet til Raggsteindalen efter en lang dagsmarsj. Da vi om morgenen spurte på Haugastøl hvor lang tid turen tok, fikk vi til svar: 5 timer. «Da bruker vi 8,» mente jeg og blev utledd. Vi brukte — 11. Men vi tok det jo med ro: hadde lang spisehvil, fotograferte, studerte kartet, — nøt i det hele den deilige dag. Vi er heldigvis vokset fra å sette rekorder. Så spurte jeg på Raggsteindalen hvad tid det var rimelig å beregne for almindelige turister, og Lars Villand, som vel er best kjentmann her, svarte at med hvil gikk der nok med 9 timer.

bilete

Ved Strandevatnet. Fot. Agnes Pehrson.

Raggsteindalen! ja for dem som har været her er det en egen musikk i navnet. En blir varm om hjertet bare ved å høre det. Selve hytten, beliggenheten, vertsfolket, stellet, — alt er hevet over ros. Det er et litet paradis i fjellet. Derfor er det så fristende å ta sig nogen hviledager her, det har vi gjort de to somrer vi kom hit, og det gjør vi nok også næste gang.

II. Kirkedøren

Så var det å legge sin rute videre, og fra Raggsteindalen er uten sammenligning ruten gjennem Kirkedøren den interessanteste. Den er så overmåte avvekslende, snart vill, snart rent idyllisk smilende. Først tar man hele dalen op langs Raggdølas nordre side på tydelig setersti og i det fineste lende. Der oppe i dalen møtte vi bølingen på beite helt opunder en svær fonn, hvor det saftig grønne gress fullt av fjellets vakre blomster dannet en ganske eiendommelig kontrast til den skinnende hvite sne. I bakgrunnen har man Veslebotns breer og noget av Raggsteinnutens rygg.

En times vei oppe i dalen svinger man mer vestlig, og her kommer den bratte kam Ljøtebotneggen tilsyne for enden av dalen. Denne slutter i en botn, hvor elven styrter ned gjennem en trang kløft innunder Raggsteinnuten. Stien går visstnok langs elven, men vi fant det bedre å ta breen rett op med sikte på Ljøtebotneggen, den skulde vi forbi. Det viste sig også å være en benvei, vi traff elven igjen deroppe. Oppe på platået er det overordentlig vakkert. Nogen små vann med elvestubber imellem strekker sig helt innunder og langs hele eggen, som med sine brefylte skar og styrtende fosser er imponerende. Veien går fremdeles i fint gresslende med en rikdom av blomster, som virker enn mer fortryllende i de ville omgivelser.

bilete

Snebroen over Kirkedøråen. Fot. Agnes Pehrson.

Stien svinger om eggen — en liten stigning, og man står plutselig ved Kirkedørvannet, som tildels er islagt. Fjellet kaster skygge der hvor vi står, men på den annen side reiser sig Kirkedørnuten med sine svære breer som et Soria Moria slott, skinnende i solen. Man skimter inngangen til Kirkedøren vestover, og som den beneste vei har man da mest lyst til å ta langs vannet. Enkelte gjør det også, men står sig ikke på det, da det her er næsten ufremkommelig ur. Det er nok best å legge veien nordom Simlenutene, og man bør da holde så nær innunder fjellet som mulig. Vi tok vel langt nord med første vann på venstre hånd, kom oss dog over og op på breen langs næste vann. Nu er ruten opvardet, så ingen behøver å studere på veien. Forresten var det ingen sak å finne frem i godvær som vi hadde.

Når en så dreier om Simlenutens vestre hjørne, har en for sig den svære snebre, som danner broen over elven fra Kirkedørvannet. Elven ser man ikke — bare «breporten» nede ved vannet og så revne bak revne et stykke opover, der hvor elven løper. Det var så eiendommelig vakkert her, og så stille og lunt tross all sneen at vi syntes vi måtte slå oss ned for et par timer og ta vår middagshvil. Vi bestemte dessuten efter kartet at det her var halvveis, noget som forresten ikke holdt stikk. Det viste sig, som så ofte ellers på lange ruter: annen halvdel av veien var betydelig lenger enn første! Styrket ved mat, hvil og for herrenes vedkommende den reglementerte pipe, gikk ferden videre.

bilete

Snebroen over Kirkedøråen. Fot. J. Tandberg.

For å komme over snebreen, tok vi helt bortunder fjellet til venstre, der er ingen sprekker — heller ingen videre fremover. Breen er så mektig svær at den endog dekker en del av Kirkedørvannet. Her på vestsiden er det villeste parti av veien, med fjellene steilt til værs og breene hengende utover vannet. En fjellknaus stenger for det fulle syn av selve Kirkedøren, men en aner inngangen bakom knausen.

En liten stigning — en mindre elv som springer, og en har nådd turens merkeligste punkt: Kirkedøren, denne vidunderlige portal hvis hvelv er himmelen, gulvet den blendende hvite sne, og hvor de stelle, svarte fjellvegger reiser sig akkurat ens på begge sider med galleri efter galleri. De er som hugget i fjellet, det ene over det annet så høit en ser. Vi gripes av en egen andaktsfull høitidsstemning — småstøvgrann som vi er her i Guds mektige natur. Og det er ikke så ganske kort stykke vi vandrer her, uten ord, hver i stillhet optatt av sine egne tanker. Så avløses de stelle vegger av svakt skrånende breer, og portalen ender ved et lite brekranset vann.

bilete

Kirkedøren nordover. Fot. Agnes Pehrson.

Herfra stiger det mot Flakevann, hvor man bør være forsiktig og ikke komme for langt vest. Vannet ligger dypt nede med steile fjellvegger ende ned. Man ser det forresten ikke fra høiden. Så langt som hit er det greit å finne frem, en har gode merker i de utpregete fjellformasjoner og de mange vann, men fra Flakevann til Finse trenges der sandelig merking, særlig når man har passert bekken der renner ut i Flakevann, og skal ta fatt på en av de mange og svære breer. Ikke for det, tar man kompassretningen og går efter den, så vil man selvfølgelig finne ned til Bergensbanen, men her er et utall av nuter og hauger, og det kan gi en betraktelig tilgift i dagsmarsjen, om man fra først av kommer på gal side av en nut.

Dengang vi gikk her var det ennu ikke vardet. Vi kom derfor for langt øst og måtte svinge brått av, passerte over elven litt langt nede i skråningen, og fikk en temmelig våt vei ned mot Finse. Det er ikke videre morsomt å komme fra fjellet og ned på «baksiden» av Finse. En ergrer sig alltid over all den søppel som møter en, og denne gang syntes den verre enn nogensinne. Det gjør en hjertesyk, å se hvorledes mennesker — «skapningens herrer» — gjør sitt til å ødelegge det inntrykk en har av fjellets uendelige høihet. Humøret skulde heller ikke bli bedre da vi ved ankomsten til hotellet blev møtt med et blankt avslag på vår anmodning om å få tørket strømper og støvler. Piken tok dem dog med sig på vår innstendige bønn, men vi fikk dem igjen næste morgen like søkkvåte.

dbilete

Fjellstova ved Hallingskeid. Fot. Agnes Pehrson.

Det er jo nokså merkelig at der på det store, ellers i alle deler utmerkete hotell, med sin uendelighet av værelser, ikke skal være et eneste lite rum med en eller annen slags varmeinnretning til tørking av turistenes våte tøi. Nu vil der kanskje innvendes at hotellet ikke er anlagt på vandrende turister, men det er dog statens fjellstue og har som sådan plikter overfor oss arme fotgjengere. Finse er også et knutepunkt for turistruten fra alle kanter, ruter sydfra og 3 nordfra møtes her. Alle disse går for en vesentlig del over svære snebreer, så man selv på de varmeste godværsdager kommer frem våt på benene.

Som det nu var, drog vi med første morgentog til Hallingskeid. Der fikk både vi og vårt våte tøi den beste forpleining av Fjellstovas elskverdige vertinne. Fjellstova er i det hele et ønskested for en ranglende turist. Vi hadde her en deilig hviledag før vi tok fatt på vår næste storartete dagsmarsj: over Osaskavlen ned til Hardanger.


Sist oppdatert: 2000-12-04
Per Villand