Hallingbruden i dag bærer begge deler
Springaren går... De lange, svarte hallingstakkene hvirvler som paraplyer over oss som sitter langs veggene, og bena med de svarte ullsrømpene og de sølvspente skoene går som trommestikker. — Tjo, — roper staute karer i stuttrøye og langbrok, spretter i været og klasker seg under sålen. Det flammer i bunader, glitrer i brystsølv, freser i krusete lyst hår under silkehetter. Hele det tettpakkete rommet er som en kjele av putrende livsglede, men så er det da også storbryllup i fjellbygden i Hallingdal.
Bruden heter Sissel
og er eneste datter av Liv og Lars Villand, de to som eier Raggsteindalen Turisthytte aller høyest oppe i Hallingdal på nordsiden av Hallingskarvet. Den herlige ørreten som de 173 gjestene nettopp har satt til livs ved bryllupsbordet, har Lars selv fisket i Strandefjorden, og oksesteiken har nok holdt til der oppe i fjellet den med, da den i sin tid gikk omkring på fire ben, men vaniljeisen som er laget av tykkeste krem, skriver seg fra fjøset på Villand gård i Hovet, der hvor Sissel idag feirer bryllup med sin barndomsvenn ingeniør Marvin Holestøl fra Bakke gård.
Sissel og Marvin beundrer en av de vakre presentene.
Er det noen som holder på gammel sed og skikk, så er det vel hallingen, men likevel lar det seg ikke nekte at selve opptakten til bryllupet har gjennomgått en god del endringer i løpet av den siste menneskealder. «Bearmannen» som i gamle dager gikk fra gard til gard i grenda i kirkeklær og høy sylinder «med e' vennlig helsing fra brudeparet, om de ville vera så snild å koma til gjestebåe deira - alle som av sleppe både store og små, ingen forgløymd» er forlengst avløst av postbil og postbud med vanlige innbydelseskort, og kjerra med den borkete hesten, som hvis rett og riktig skulle bringe bruden til kirken, har måttet vike plassen for bilen som på en-to-tre svipper brud og brudgom frem på like mange minutter som det før tok timer.
Bruden bytter kjole
Svært mange unge hallingjenter foretrekker også som Sissel Villand å være «hvit brud med slør» istedenfor å trekke i oldemors og bestemors brudebunad og «hårlag» fra dragkisten på loftet, men ikke før er middagen med talene og det offisielle tilsnittet forbi, før brudeparet klær seg i sine vakre festbunader, brudgommen i langbrok og korttrøye med fire rader sølvknapper og fløyelskrave, skjorte med halskrave i vakkert kvitsaumsbroderi og fiolett blomstret silkesløyfe, bruden i sin rikt broderte kjerringbunad. Den består først og fremst av den såkalte dås — en lang, svart rynkete ullstakkmed rosete bord som under brystet er festet med et rikt brodert bærestykke, hvit skjorte med fint kvitsømsbroderi på krage og armlinninger, forkle av sort ulldamask med vakker bord og praktfullt hallingdalsk brystsølv.
300 liter øl har Lars Villand brygget til bryllupet og hver smitt og smule gikk med. Er det noe en blir tørst av så er det å danse springer, og det gikk et utall av slike kanner som denne med i løpet av natten.
Det største problemet er som regel kjerringhetta, for hallingjentene har som de fleste andre unge jenter for tiden, klippet cutting, så det er snaut med hår å feste hetterullen i. Skal en få det til, må en flette to ørsmå rottefletter ved hver tinning som så bindes sammen med en bøyle over hodet. I denne fester brudgommen efter gammel sed den måneformete polstrete hetterullen, og så kommer turen til det avklippete lange håret som mor trofast har gjemt på i mange år og nå har flettet stramt med vann i et utallav småfletter, så det er så fint og kruset at det står som en kost. Sammen med «skuven», en diger kvast av ullgarn i forskjellige farger, fester moren det til hettesnoren som holder hetterullen sammen bak. Over dette legger hun et fint linkle som baktil er forsynt ned et nydelig kvitsømsbroderi, og over dette anbringer hun hetta — et flammende rødt silketørkle med frynser i skjønne, lysende farger og med en hvit stivet knipling under skjermen over pannen. Dermed er bruden klar for kveldens høydepunkt:
Brud og brudgom åpner «hettedansen» med en flott springer.
Hettedansen
Et bord med drammeglass blir båret inn, brud og budgom får hver sin flaske, og så skjenker de efter tur «hettedrammen» til mor og far og alle gjestene som går forbi dem i prosesjon og skåler med dem hver især. Til bruden sier de: «Til lykke med hetta.» Til brudgommen: «Til lykke med kjerringa.» Efterpå danser så brud og brudgom «hettedansen» med foreldre og svigerforeldre efter tur. Det er springer og atter springer i et hvirvlende tempo, og springeren er det også som rår grunnen når «stabbedansen» går av stabelen langt ut på morgensiden.
Og her skjenker Sissel og Marvin «hettedrammen» til bruras mor og far og får til takk: 'Til lykke med hetta'. 'Til lykke med kjeringa'.
Stabbedansen
er noe helt eget for Hallingdal. Det er som regel små rom i husene der i dalen, og denne dansen er blitt til, dels for at alle skal få litt god plass til å svinge seg, dels for å skaffe en ekstra inntekt til spillemannen. Det er verten eller kjellermesteren som arrangerer dansen, og naturligvis sørger de for at de rette guttene og jentene kommer sammen «på stabben». Jentene må sette seg på fanget til den de skal danse stabben med, det blir budt øl og dram, og så danser de ut 4-6 par om gangen. Karfolkene må rykke ut med stabbepenger som i gammel tid var 50 øre, men nå ofte er fra 2 til 20 kroner, ja, det hender til og med at en overstadig halling slipper en femtilapp i fela for å få den låten han helst vil ha. Brudgommen er alltid første mann på stabben og må betale klekkelig for seg og sin brud.
Og her er opptakten til stabbedansen: Brudens bror, Pål Villand, sitter med Barbro Landvik på fanget, mens brudgommens far skal danse med fru Jørgine Kyrkjeluten. Alle fire må styrke seg med en dram og et glas øl til dansen. Det er skikk og bruk fra gammel tid.
Sissel Villand drar til kirken med sin far. Hun er i selvsydd hvit brudekjole, men når dansen begynner, tar hun festbunad på.
Her strømmer gjestene til kirken fra hele dalen. De unge jentene er i bunad med hue, de eldre har hvite ullskaut over kjerringhettene og store vakre røde og svarte ullsjal.
Hovet kapell var vakkert pyntet med norske flagg og høstlig løv.
Lars Villand ønsker fru Birgit Rydningen velkommen til gards.
Presten Skiaker og frue i vakre hallingbunader, en gave fra venner i menigheten.
Her danser ordføreren i Hol, Hermann Solheim, med en frue fra Hovet.
Spillemannen er den kjente Kristian Øvrevoldseide.
Sissel har tatt på seg bunad, og nå setter fru Liv på henne kjerringhetta.
Marvins mor, fru Holestøl, hjelper gutten sin med å knytte sløyfen.
Og dette er bakstekonene som har bakt alt rømmebrødet og lefseklingen. Det er fru Birgit Kaupang som kjevler, mens fru Turid Moen står for stekingen ved takken i bakgrunnen.
Fru Inger Skardal fra Nesbyen hadde påtatt seg det ansvarsfulle hverv å lage bryllupsmaten til alle de 173 gjestene, ja med betjeningen ble det 182 munner å mette. Her står hun og rører i Hallingdals nasjonalrett: småmaten, som skal serveres som nattmat sammen med herlig lefsekling.