Det vil vekke forskrekkelse i vide kretser av fjellvandrere: Den kjente Raggsteindalshytta under Hallingskarvet, hvor fire generasjoner av Villand-slekten har gitt farende folk husly og et stell det går gjetord om, skal stenge!
Når årets sommer er omme, setter Sissel Villand Holestøl nøkkelen i døren for siste gang — hun makter ikke lenger å kjempe mot offentlige påbud om ombygginger og omkalfatring.
Påbud som sikkert er vel ment, men umulige å betale kostnadene for på et sted med så korte sesonger som det må bli her inne i villfjellet.
Så synes da timeglasset å renne ut for enda ett av de tradisjonsrike steder som har skrevet turisthistorie i dette land. Disse som begynte som enkle seterkvartér, ble utvidet og påbygd, men som beholdt det umiskjennelige preget av hygge og særegen atmosfære.
Våre medarbeidere har vært i Raggsteindalen, og stiller seg spørsmålet: Vet våre myndigheter hva de gjør når de tar livet av slike hederskronede hytter? Kan det virkelig være mening i å knekke disse gamle turiststeder som representerer det aller, aller beste i trivsel og gjestfrihet til fjells?
S å mange ganger — dette: Å komme nordfra på strykende styresneføre, efter dager over bølgende vidde fra Fillefjell, under en evig svir av lys. Dansende lette ski ned Skorpetindbotn, inn under Blåbergi's kalde slagskygge, den lange moten opp over Flyane. Så:
Siste rastløse sprinten opp på kammen, da smeller Hallingskarvet mot netthinnene; breer, botner, rått revne nuter — alt i en hildrende skyfri eftermiddagstime.
Og dypt dernede, mellom oss og Skarven: den fjellbjerkekledte dalen, vid ved Strandevatnet, før den strupes mot Raggsteinnuten og Slaskardet.
Ytterst på neset, som en lav strek: Hytta som er dagens mål: Raggsteindalen!
Så står vi og slår skistavene ut og favner hele dette kolossale prospektkort, slubrer i oss skimmeret fra blåner i glassklar ro. Dertil, sitteret av forventning: Bare et susende nedrenn nå, og noen kilometers dobbelttak over fjellsjøen, så skal vi nærme oss Raggsteindalshytta, se den vokse foran oss i sporet til en lav kongsgård, ligger pengene til første iskalde pilsen klar i brystlommen?
Eller det kan være turer vestfra, i drabelig fokk gjennom Kyrkjedøri, der alle ville vinder møtes, komme dautrøtt og sigen ned i lunere bjørkeskau, efter endeløst tråkk fra Finse.
Alltid var det noe helt, helt spesielt å komme frem hit, det står en hygge av den lave bygning som aldri kan forklares, men kan et hus ha sjel?
Så ønskes vi blidt takk for sist og velkommen, fra kjøkkenet freser lyd av ørret som slår bro i pannen, og badstua er klar med nitti grader før middag, og rom 10 står og venter, nå som ifjor. Glemt er dyvåte støvler og sekk som gnog — her er vi hjemme!
Hvor mange tusen kjenner ikke disse erindringer igjen, hvor mange er vi egentlig som har en fin liten streng innerst i hjertekroken, den kommer i svingninger bare vi ser navnet på et kart:
Raggsteindalen!Og så skal det altså være slutt og forbi?
— Ja, sier Sissel Villand Holestøl, det er visst så, nu.
Og hun forteller om planene om litt forsiktig modernisering, om sønnene Lars og Steinar som står med full hotellutdannelse, klare til å overta og ta fatt, fjerde generasjon. Og så skuffelsen, resignasjonen.
— Vi ville så gjerne, håpet så vel. Men to millioners pålegg, det makter vi ikke å efterkomme.
Staute Sissel Villand Holestøl, som for snart 20 år siden overtok efter foreldrene Lars og Liv. Som løftet arven efter far og bestefar og nå ville sikre dette unike sted gjennom sønnene. Nu vet hun ikke annen råd enn å la Raggsteindalen stå med blinde og kalde vinduer i fremtiden.
Så brytes en tradisjon, vi skal være en perle fattigere, en trivselsfaktor foruten. For Raggsteindalens saga er knyttet til oppdagelsen av de mektige fjelltrakter nordom Hallingskarvet, at her var en tumleplass uten like.
Før Bergensbanen åpnet var det sparsomt med turister i de storslåtte fjellområdene nord for Hallingskarvet. Det fór nok en og annen over fjellet — jegere eller handelsfolk mellom østland og vestland. Men knapt noen som for hundre år siden tumlet her inne for moro skyld.
Så var det da også et uvanlig karsstykke Fridtjof Nansen gjorde, da han i 1884 gikk alene på ski fra Hovet, i Hallingdalen, strøk langst Strandevatnet og inn forbi Geiteryggen, før han kløv over Vossaskavlen og ned til Uppsete og Voss.
Men langs det vide Strandevatnet lå det da en og annen fastboendes fjellgård, der tilfeldige vandrere kunne få mat og husly, og da Bergensbanen kom i 1909, ble det snart rapportert om «nyt Land for Turister i Høifjeldspartiet nord for Banen». Turistforeningen kjente sin besøkelsestid, reiste Geiterygghytta i 1914 og Iungsdalshytta fire år senere. Dermed var det etablert turistruter i et område av en helt særegen skjønnhet — kanskje også det flotteste skiterreng sønnafjells.
På denne tiden satt Pål og Sissel Villand på gården Villand i Hovet, seter hadde de i Raggsteindalen ved Strandevatnet. I 1923 begynte de å ta imot turister på setra, det var råd med etpar ekstra senger i sélet. Hvordan nå det var mulig: Pål og Sissel hadde 12 barn, og storparten av denne skokken var saktens på setra, de òg!
Nu, sélet ble iallfall fort for lite, samme sommer begynte arbeidet på en fireroms turisthytte på setra i Raggsteindalen. Da gamle Pål døde i 1925, overtok sønnen Lars og hans kone Liv, snart ble turisthytta utvidet til tyve senger.
Som den ene av de tolv ungene. hadde Lars hatt alle sine somre her inne, fra den tid minsteungene måtte reise de mange milene fra bygda i kløv! Vi kunne sitte trollbundne og høre Lars fortelle om de fjerne somre på setra — da nok arbeidsdagene kunne bil lange for en liten barføtt gjetergutt. For her var ikke bare vakkert, her var hauger og nuter, vidde og vann fulle av trollskap og sagn. Var det kanskje ikke en skrekkelig sjøorm i Strandevatnet? Og hadde ikke en gammel budeie engang hørt tussefolket spille «Raggsteindalsslåtten» inne i berget det blå?
For her hadde bodd folk lenge, i den avsides dalen. Til tider ikke bare på setring, men i mere enn hundre år, fra 1790, som fastboende, når bygda og dalen ikke kunne mette alle munner. Gamle Ola Raggsteindalen var en av dem som bodde her slik:
Stue på 6 x 6 alen, fjøs og løe under samme tak, folk og dyr måtte skutte seg sammen under vinterstormene.
Og i Olas tid holdt bjønn' til hi i ura rett ovenfor husene — «men han gjorde aldri krøtera våre noko».
Og her var merkelige sagn om folk som kom til fjells i gammel tid — som den eksentriske Lord Garvagh, han som bygde steinbuer rundt i fjellet her, også en i Folarskaret. Som kom til Raggsteindalen en desemberdag, og insisterte på å feire julekvelden på Hallingskarvet: Det var et farlig spell å få ham opp. for ikke ville lorden bruke ski, og snøen var løs og dyp. To mann måtte støe ham på oppturen — og ned efter sin selsomme julefeiring i Folarskaret kom den gale lorden på slede, med skamfrosne føtter...
I 1931 brant turisthytta på Villands seter, og da ny skulle bygges, ble den lagt nærmere vannet, på neset fremved Storhovda. En makeløs plassering: Lunt blant kronglebjørka, men med hele det veldige utsyn trekvart horisont rundt. Med senere utvidelse huser hytta idag 70 gjester, både av slike som bor her en ferie til ende, og de som streifer fra hytte til hytte i denne del av fjellheimen. De har nå iallfall det til felles at de kommer tilbake — år efter år efter år!
Så vandrer vi en tidlig morgentime videre, fra Raggsteindalen, siste natt har lagt rim over vindhard skare, det kvisler under skiene, rypa karrer i bjørkekjerret opp mot Slaskard.
Nå kan det jo være flere grunner til at det går smått opp mot Syningshovda — Raggsteindalsfrokost med varme rundstykker, seterrømme, sju slag kjøtt og vi vet ikke hva, men sånt retter jo ut skiene.
Men også en vond nøling i stavtakene, vi snur og lar øyet søke ut mot neset med den lave, tjærebrune hytta: Skal dette være siste gangen herfra?
Skal noen usle paragrafer ta fra oss alt dette?
Sjefinspektør Claus Heiberg i DNT er meget bekymret for konsekvensene for de nærmestliggende turistforeningshyttene ved en nedleggelse av Raggsteindalshytta:
— Vinteråpningen av Geitrygg- og Iungdalshytta er konsentrert til noen få uker omkring påske. Påsken alene gir ikke tilstrekkelig dekning for de store utgifter som er forbundet med å holde så fjerntliggende hytter åpne, slik at vi i mer enn 25 år har «skjøtet på» sesongen i forkant med fellesrundturer.
Uten Raggsteindalen kan ikke disse turene legges tilfredsstillende opp, og hvis dette førpåskeopplegget bryter sammen, er det alvorlig fare på ferde ikke bare for DNT-hyttene i området, men for hele rutenettet mellom Finse og Jotunheimen. Selv om Raggsteindalen ikke tilhører foreningen, har den alltid vært en meget viktig hjørnesten for oss. Vi har simpelthen ikke råd til å være den foruten, presiserer Claus Heiberg.